
Foto: Junge, Heiko
Foto: Junge, Heiko
Løp med kyssesykeSindre Buraas fikk ikke opp farten på friidrettsbanen i fjor. I vinter fant han ut hvorfor. Han hadde løpt med kyssesyken!
Visconti fullførte Movistar-hat trickGiovanni Visconti imponerte og vant onsdagens etappe i Giro d'Italia etter et solobrudd.
Renstrøm redd for at hele sesongen rykerLengdehopperen skadet seg i OL.
Foranledningen er denne: Kasirye har helt siden forrige OL vært fast bestemt på at hun skulle satse mot London. Hun har trent jevnt og trutt i Tønsberg, og fått hjelp fra Olympiatoppen. Så sent som i mai ble hun fransk mester, fordi hun også deltok i en serie der.
- Det ble til slutt for mange småskader. Jeg har slitt med å komme opp på det nivået som er nødvendig for å kunne trene godt. Dermed har jeg også mistet motivasjonen. Nå kan andre overta der jeg slipper, sier hun til aftenposten.no.
Beijing høydepunktet
Kasirye skjønte under EM tidligere i år at OL-toget gikk.
- Jeg følte at jeg hadde veldig vondt i kroppen. Nå håper jeg å bli bra i albue og lyske.
- Hva ble høydepunktet i karrieren?
- Det at jeg fikk bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing var jeg veldig stolt av, ved siden av mine tre EM-sølv. Jeg har for øvrig også EM-bronse, sier Kasirye.
Hun sier hun er fornøyd med det hun har gjort.
- Jeg takker Olympiatoppen, forbundet og klubben min i Tønsberg for alt de har hjulpet meg med. Jeg føler at jeg har mye å se tilbake på, og selv om det ikke blir noen flere EM, VM eller OL, så slenger jeg nok med i NM og kanskje i nordisk.
- Roe meg litt ned
Kasirye var forøvrig løfteren som fikk den første kongepokalen som var satt opp til kvinner. Det skjedde i 2010. Året etter fikk hun én til.
- Jeg skal fortsette å trene, og på sikt kan jeg tenke meg å bli trener. Jeg ønsker at både løftere her hjemme og i Uganda skal bli bedre enn det jeg har klart, ler Kasirye.
- Hun endte på 7. plass i OL, og kan godt tenke seg å hjelpe andre til pallen.
Tønsbergløfteren er opprinelig fra Uganda, men har bodd i Norge i mange år. Nå er første prioritet å bli ferdig med utdanningen som vernepleier.
- Når man kommer i den alderen jeg er blitt, 30 år, er det fint å se nye muligheter. Jeg skal i alle fall roe meg litt ned. Uansett er jeg fornøyd med at jeg har fått drive med det jeg har lyst til, sier hun.



















