Mourinho bortvist da Real tapte siste tittelsjanseDet kokte over for både trener og spillere i Real Madrid da den spanske cupfinalen ble tapt 1-2 for byrival Atlético fredag kveld.
«Hvem vil du helst ikke ha som nabo?»Svaret på dette spørsmålet har svenske forskere brukt for å finne ut hvilke land i verden som er mest fremmedfiendtlige.
- Væpnet politiaksjon i Skien
Væpnet politi pågrep 17. mai en mann i 60-årene i en bolig i Skien, etter at han truet flere personer med en revolver.
I går ettermiddag. Siste post før alt er over: Drapsmannens tale. Rolig sier han med den myke stemmen: ”Alle kan være enig i at 22. juli var en barbarisk aksjon. 21. juli tenkte jeg: I morgen skal jeg dø. Hva skal jeg dø for? Det skal jeg si litt om nå.”
Der faller jeg ut. Jeg orker ikke mer. Det er nok nå.
En mor snakket før ham. Hun fortalte om savnet av datteren. Salen applauderte, flere gråt. Hva klapper de for? I desperasjon, for å skape mening i det meningsløse.
Et vitne, onsdag: Jeg vet hvorfor du kommer, sa mannen til presten som banket på døren om kvelden 22. juli.
Noen timer før hadde han og kona planlagt blåskjellmiddag. Etter jobb valgte hun en av to veier hjem. På veien hun valgte ble livet sprengt, og mannen sa til presten: Jeg vet hvorfor du kommer. Noen timer før, et vanlig liv. Nå, jeg vet hvorfor du kommer.
Hva har vi lært etter ti ukers rettssak? Jeg vet sannelig ikke. At mennesket må ha mening, for å kunne leve? Som tilskuer finner jeg ikke mening mer, bare sorg. Jeg kjenner meg tung, og det blir bare verre. Det som skulle vært en ferd mot finalen – oppgjøret med ondskapen – ligner det motsatte: vår manglende evne til å forstå det uforståelige.
Saken bygges på en så stor meningsløshet at rettferdighet bare blir et ord. Og når man tar det inn, knekker man litt, puster tyngre, ser i gulvet.
Hvilken rettferdighet kan en dom gi? For vi vet, etter alt vi har sett og hørt: Ingenting kan veie opp. Jeg hadde glemt det da en mor denne uken kom til retten. Hun snakket lavt om samtalene med sønnen før Anders Behring Breivik skjøt ham. Burde de bedt ham gjøre noe annerledes? Bedt sønnen svømme? Bedt ham gjemme seg et annet sted?
"Det er som om vi sprenges som familie, for det blir så vanskelig å leve sammen med alle problemene hver og en har i familien. Vi kommer til kort. Søsknene kommer seg ikke videre, og jeg klarer ikke betrygge dem med at livet noen gang vil bli bra igjen. Ingenting gir mening og har verdi på samme måte lenger", sa hun.
Så hva har vi lært? At ingenting kan bli rettferdig, og det meste føles meningsløst.
De siste ukene av rettssaken har bygd en mur av diagnoser rundt ondskapen. Lavmælt slo denne moren muren i stykker. Vi har snakket mye om tvil. Fortvilelse er ordet. Presten kom på døren deres seks dager etter 22. juli. Man håper jo på et mirakel, sa hun, Håvards bror gjorde det.
Hun gråter. Muren smadres. Retten gråter. Jeg hører Cornelis Vreeswijk inni meg: till dess den långa och svartklädda rad/mjukt sig bugar i tårar. Så hva har vi lært? At ingenting kan bli rettferdig, og det meste føles meningsløst.
#2
Ti uker i rettssalen. 50 dager. Norge er annerledes.
Først sto Norge stille. Journalister sa: ”Jeg så ondskapen i øynene”, ”som å stirre ned i en avgrunn”. Fra retten skrev vi: ”Et monster!”, ”han ser ned”, ”han går”, ”Han drikker vann” osv. Som om han kom fra en annen planet. Og så ga vi ondskapen nye navn (psykose, Asperger, fascisme). Ti uker. Mot slutten så vi knapt på tiltalte om morgenen. Vi kikket i Iphoner, jobbet, sjekket yr.no. Et slags bilde på Norge: først uskyldig, ukjent med brutalitet, som i sjokk stirret på ham som om han var et 3D-bilde som straks åpenbarte gåten. For så å tilvennes. Gå lei. Plutselig vant til å ha en massemorder blant oss.
For han er jo ikke en av oss. Blir han kjent utilregnelig kan vi låse høyreekstremisten inn, sammen med det samfunnet vårt som formet ham.
Ti ukers rettssak er vår renselse med ondskapen. Men den går jo ikke bort. Den er her i rommet, og folk griner og griner.
#3
Den ettermiddagen. Lette føtter på en fotballbane. Tuslende skritt mot kafeen. Sovende føtter i et telt. Så: tunge, rolige steg på grusen. Ville ben. Nakne barneføtter. Snublende føtter. Føtter som fryst fast til jorden. Og: Tunge, rolige steg mot dem. Ben og armer som stikker ut fra fjellhyller. Kropper som krympes for å få plass bak et piano, bak den lille murveggen. Og stegene som stopper. Kropper som faller, ramler i vannet, ned klippene, 1-7-16. Ben, vevd sammen til en stor kropp, 21-29-36. Ristende. Skjelvende. Blødende, 42-48-53.
Munnen: "Kom frem"! Munner: ”Vær så snill, ikke skyt”. Hyl. Han går tom, lader om mens de venter. Skyter gjennom hendene de har foran ansiktet. Nesten så vi ikke kan tro at dette er virkelighet, sa aktor i prosedyren.
Hvorfor skjedde det? AUFs verdier oppsummert i ett ord: rettferdighet – frihet for alle, like muligheter til alle, en ny og mer rettferdig verden der du kan være deg selv, uansett hva du heter, hvem du er, hvor du bor, hva du tror på eller hvem du elsker.
I retten sa Anders Behring Breivik: Engasjement starter med en følelse av urettferdighet. For ham var AUFernes syn på rettferdighet utålelig urett mot Norge.
Jeg tenker på Martin Scorseses Taxi Driver (1976). En film om en mann som avvises og faller. Han blir besatt av det han ser som dekadanse og undergang, et dypt urettferdig samfunn. Hatet vokser og en forvridd tanke tar form: Han skal rense samfunnet ved å drepe de som skaper urettferdigheten. Han minner om tiltalte. Men når tiltalte snakker, fremstår det mest utålelige å føle sin ”rettferdighet” nedvurdert, latterliggjort, oversett.
Alt dette urettferdige kan stamme fra en ekstrem følelse av urettferdighet. Hvor starter det? Har også vi gjort noe feil? Jeg vet ikke. Vi må tåle annerledeshet, men vi må heller ikke le av dem som frykter fremmede.
#4
En gutt ble nevnt av flere Utøya-vitner. Gutten som bar og bar, som mauren, på en gutt skutt i begge beina. Jeg har hørt ham på TV. Der husket han noe annet: At han slapp den skadede da morderen kom. Jeg har sett gutten som bar i retten. Han sover en del. Jeg vil vekke ham, rope: du er et stort menneske! Det er ikke rettferdig å føle skyld! Men han sover.
Det vil gå bra med mange som overlevde. Men for andre vil det gå til helvete, familier vil splintres. Det går bra, svarte flere i retten, med døde øyne. Jeg husker hun som flatt fortalte: ”Om jeg forsto at NN (bestevenninnen) var død? Å ja. Det kjente jeg. Jeg holdt henne i hånden da han skjøt henne.”
Husker hun som, skutt i hodet sang en barnesang, reiste seg opp og så ti drepte og nå sa at hun i hvert fall ”lever”. Hvordan skal det gå?
77 spredde seg til tusener. 77 x 5 nære x enda flere = en ruin av levende.
En amerikansk database (60 000 undersøkt) viser hvor mange som plages etter alvorlige hendelser: 11 prosent minimal effekt. 39 prosent svært alvorlig effekt. Resten lå et sted imellom. Litt søvnløs. Litt konsentrasjonsvansker. Litt redd. For de yngste: klenging. Avhengighet. Vansker med å sove alene. Inkontinens. Hyperaktivitet, separasjonsangst. De gråter seg i søvn. Faller ut på skolen. Angsten sitter fortsatt i. Man skvetter. Dag og natt. Fare, fare, fare.
Et av ofrene spurte: Kan man operere vekk bildene jeg har i hodet? Etseskader, kalles det.
Et av ofrene spurte: Kan man operere vekk bildene jeg har i hodet? Etseskader, kalles det. Å ligge over, under, oppå døde, det har sin pris å overleve.
En mor i retten: "Hun har vært her ofte. Hun sleper seg opp trappene, sitter med hodet på skakke, munnen sammenbitt, øynene knipes igjen, ansiktet fordreid, alt er fordreid med henne, uten likevekt".
Og moren som knakk sammen under obduksjonen av datteren, hylet satt fast i halsen, hun ble båret hulkende ut av vakter mens en mann tuslet etter med hodet bøyd.
Rettferdighet? Herregud.
En ekspert på posttraumatisk stressyndrom sa denne uken: Det er én ting som er vanskelig for mennesket å bære: meningsløshet. Etterlatte og overlevende prøver å skape en mening som gjør det mulig å gå videre. Selv foreldre som har mistet noen, kan finne mening i at barnet døde momentant. Eller at barnet gjorde noe godt for andre før det ble tatt fra dem. Jenta som fikk skutt av kroppsdeler finner mening i at hun lever.
I det meningsløse leter man etter mening. Men det tar tid. Og noen finner ingenting.
De er alene.
#5
Fredag. Du kom fra ingenting og skal forsvinne i ingenting. Han reiser seg i den litt for store dressen. Armene foldet foran magen. Myke skritt ut på vei til et liv der fremtiden er på Wikipedia. Smilet hans; det settes opp, og tas ned. Mekanisk, frikoblet fra følelsene. Jeg har sittet bak ham lenge. Når han går ut, møter han aldri blikkene til etterlatte eller journalistene. Han tør ikke, tror jeg, for noe i ham forstår hva han har gjort.
Fascisthilsenene fremstår som en redd manns desperate forsøk på å være på høyde med sine egne handlinger. Jeg vet dere forakter meg, men jeg er usårbar!
En som ikke tør møte blikket er ikke et monster. Jeg synes synd på dette mennesket. Han er en tragedie. Uten mening, fortapt.
Hva er rettferdig dom? Noen etterlatte bryr seg ikke ”så lenge han bures inne til han dør.”
Hva med oss andre? Hevn er blitt unorsk. Det annet kinn fremfor øye for øye. Roser og barnesang, ikke hat. Psykisk helsevern fremfor dødsstraff. Norge er mykt.
Men kritikken mot sakkyndigrapport 1 (psykotisk, utilregnelig) skyldes ikke bare svakhetene i den, men også hevnlyst. Hva? Skal han ikke straffes!? Når han påtar seg skylden, finner sinnet nye kanaler. Det rettes mot alle dem som skylder på noe annet.
Det er tap, tap, alt er tap. For ham, for dem, for oss.
Men Norge står fast. Er du syk, skal du behandles. Ved nok tvil, skal han ikke straffes. Norge er mykhet presset til granitt. Men fredag kl. 14.55 var taletiden over. Ikke flere artikler om at du har tre celler og hundre friere.
Som gutten (som mistet faren) på øya skal ha sagt til ham: "Gå vekk! Du har gjort nok."
#6
Hvis tiltalte faktisk er styrt av sin egen sykdom, hva skjer hvis behandling gjør ham frisk? Vil han ikke da bli gal av 77 dreptes tyngde? Suicidal? Ville det vært rettferdig? Din egen pines straff? Det er tap, tap, alt er tap. For ham, for dem, for oss.
#7
22. juli er vårt sår. Såret banker, klør, gror, men åpnes. Tiltalte har kastet en forbannelse over Norge, gitt oss uendelige muligheter til å såre. Debatter om innvandring, kritikken av politiet, AUF-ledelsen, psykiatrien røper et såret folk. Blodet banker mot såret. Det åpnes, verk kommer ut.
Et håp: La oss vente noen sekunder før vi smeller til, før vi håner en motstander eller tungpustet går inn i nettdebatten. Vente det ut, tenke: Hva skriver jeg nå? Kritiserer jeg redelig? Eller sårer jeg? Sårer jeg fordi jeg selv er såret? Pust, tenk. Ondskap skal ikke forstås, men forsakes. Pust, tenk.
#8
Noe jeg aldri glemmer: 22. juli, 01 på natten, i det hvite huset på øya, sier politiet: Det er ikke flere levende igjen. Likevel må helsepersonell dobbeltsjekke. Ingen må overses. Akuttsykepleier Anette Strømsrud Hansen (29) pekes på, og hun husker to ting: At hun ikke vil. Men at noe i henne kjenner at hun må.
De deler seg i fem lag, hver helsearbeider får sin Utøya-sektor med døde og seks fra Beredskapstroppen (Delta) til å sikre seg. De plukker opp bunker med pledd. Så går de ut i den svarte natten, hun i midten, tre svartkledde på hver side. Politiet bruker nattbriller, Anette famler. Hun har hodelykt men får ikke skru den på. De må være helt stille og kommuniserer kun med tegn. De går over en leirplass. Så øde, tenker hun, som en campingplass hvor alle slapp det de hadde i hendene og ble løftet bort. Mørket er totalt denne natten, men flere har fortalt hvordan små mobiltelefoner lyste og blinket i mørket. Mamma mobil. Pappa mobil. Mormor. Osv.
De syv nærmer seg Kjærlighetsstien. Politiet stopper og gjør tegn. Seks svartkledde blir stående, den unge jenta går alene frem mot klyngen. Alt går så langsomt, husker hun, alt er stille, selv om hun er profesjonell, tar hun alt innover seg. Så setter hun seg ned på huk og gir med hånden tegn til Delta om at hun nå skrur på hodelykten. De seks snur seg bort mens hun legger kinnet sitt over den liggendes munn. Hun tar på armen, kjenner på huden, sjekker pust, puls, temperatur. Og så, for å sjekke pupillene, må hun vri hodelykten for å se den døde i øynene. En etter en får den sterke lysstrålen på seg på øya denne natten.
Så skrur hun av hodelykten. Hun brer et teppe forsiktig over og går til neste.
Hvorfor nevner jeg det? Fordi det er trøst, fattig trøst: Der lå 77. Noen tar på dem, ser dem, ser alt de er blitt frarøvet, ser det meningsløse i øynene. Vi har sett dem.
For ikke å glemme.
