- Jeg har vært så ubeskrivelig heldig. Det har jeg hatt dårlig samvittighet for.

- Jeg har spurt så mange ganger om hvorfor akkurat jeg overlevde. Gjennomsnittsalderen på dem som omkom i samme vogn var 26, de hadde livet fremfor seg – mens jeg – jeg var en gammel mann. Hvorfor døde de, og ikke jeg?

Det er spørsmålet som fremdeles plager George Roskilly (68) – selv syv år etter at han overlevde terroren i London 7. juli 2005.

Se video øverst i saken.

Aftenposten har de siste ukene fortalt historier om hvordan ungdom overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Knapt ett år etter terrorangrepet sier flere at det går bedre, men mange sliter med samvittighetsplager.

De er ikke alene, følelsen finner gjenklang i terrorofre verden over.

Nedturen

Den første London-bomben gikk av på undergrunnslinjen på en vogn som reiste fra Kings Cross, en av byens travleste undergrunnsstasjoner.  I denne vognen står da 63 år gamle George Roskilly. Millimeter fra ham sprenger 19 år gamle Germaine Lindsay seg selv i luften.

 26 personer ble drept i vognen. 26 personer ble alvorlig skadet.

Roskilly kom fra det uten en skramme. Først ett år etter angrepet kom den virkelige nedturen.

- Jeg var med barnebarna, de kranglet. Den ene begynte å gråte. Lyden av klynk og hikst satte meg tilbake til terrordøgnet. Jeg knakk fullstendig sammen. Først da aksepterte jeg hjelp, sier Roskilly.

Han fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, og i seks måneder gikk han til intensiv behandling.

 - Jeg sto skulder mot skulder med selvmordsbomberen. Jeg har vært så ubeskrivelig heldig. Det har jeg hatt så dårlig samvittighet for.

- Her slutter livet

I dag er Roskilly pensjonert. Fortsatt går han til psykolog. Minnene plager ham, og vil ikke forsvinne. Han har glassklare minner fra den fatale torsdagen. Han jobbet som eiendomsinspektør og var på vei til jobb. Det var det trangt om plassen på undergrunnen.

 - Jeg fikk klemt meg inn i den fremste vogna, sier Roskilly.

 16 sekunder senere smeller det. Han husker et lysglimt – også ble alt bekmørkt.

 - Det var det, George, tenkte jeg. Her slutter livet. Men så hørte jeg en stemme fra vognføreren, som sa at dem som er i live må bevege seg fremover i vognen. Stemmen var myndig, jeg kjente at jeg kunne bevege meg – og prøvde å gå mot det jeg trodde var fronten av toget.

 Han begynte sammen med flere andre å gå mot neste stasjon, der de kom seg opp og ut i dagen.

 - Jeg ble fortalt at det var lignende hendelser over hele London. Jeg hadde ikke sett noe nede i mørket, jeg visste ikke at det var masse døde mennesker rundt meg. Men her kom de opp – dekket i sot. Rett foran meg la de ned et lik uten ben. Jeg tenkte for meg selv at nå er verden blitt gal. Nå vil jeg hjem, sier Roskilly.

 På vei hjem, stoppet en kvinne ham, og spurte om det gikk bra med ham. Ja, tenkte han. Først da han så seg i speilet innså han at han var helt sort – dekket i sot, med glasskår i hode og nakke. Han ringte sjefen og sa han ikke kunne komme på jobb den dagen.

Men mandagen etter tok han undergrunnen tilbake på jobb.

Følte seg ikke berettiget til hjelp

Roskilly så ikke på seg selv som et terroroffer - han var fysisk uskadet og var tilbake til hverdagslivet. Han snakket ikke så mye om det han hadde opplevd, for han hadde jo ikke opplevd noe.

- Kona mi mente jeg burde gå til legen, men jeg syntes selv at jeg ikke var verdig et slikt besøk. Jeg tenkte at jeg ikke var berettiget til å få hjelp, jeg ville ikke plage helsevesenet. Folk mangler lemmer og hadde det forferdlig, men jeg, jeg hadde jo vært heldig, forklarer han.

Først etter flere måneder fant Roskilly omfanget av bomben han hadde overlevd, flesteparten i hans vogn hadde mistet livet eller kroppsdeler. Det gjorde inntrykk.

Igjennom en nettside for overlevende kom Roskilly i kontakt med andre som overlevde, de møttes jevnlig på en pub i London. Disse møtene satte han stor pris på. Det var godt å snakke med noen som hadde samme opplevelse som han.

Men møtene kunne ikke demme opp for alle følelsene som bygde seg opp. I dag er han glad for at han til slutt oppsøkte profesjonell hjelp, selv om det ikke løser alt.

 - Selv om årene går, og du føler at du har gjenvunnet kontrollen, så bærer du det alltid med deg. Du har sperret det inne i et rom i hjernen din, og meste parten av tiden tenker du ikke på det, men så plutselig kommer alt tilbake. Jeg har lært meg å balansere: Selv om jeg tenker at jeg burde ha dødd fremfor de unge som mistet livet, så ville det vært et like stort tap for min familie å miste meg, som for dem som mistet sine. Jeg prøver å tenke på det.

 - Forstår du nå hvorfor du overlevde?

- Det var ikke min tur, slik rettferdiggjør jeg det overfor meg selv. I livet får man utdelt noen gode og noen dårlige kort. Jeg tenker at den gangen var det ikke min tur, det var noen andres.