Nyheter

Det skriver avisa Washington Post som i en grundig artikkel har gått i dybden på rivaliseringen og det som nærmest virket som hat mot Holbrooke hos amerikanske militære og politikere i Det hvite hus.

Holbrooke, som hadde lang erfaring med å få slutt på kriger, ikke minst i Bosnia, var tidlig overbevist om at det gikk mot tap i Afghanistan og at den eneste løsningen ville være å søke en fredsavtale med Taliban.

Det er etter hvert også blitt Obama-administrasjonens mål, men dersom Holbrooke var blitt lyttet til, kunne denne erkjennelsen ha kommet et år tidligere, ifølge Washington Post. Først da han var død, lå veien mot fred åpen.

Tok mye plass

I stedet for å dra fordel av Holbrookes lange erfaring og støtte arbeidet for forhandlinger, fokuserte hans motstandere på Holbrookes framfusende karakter, higen etter rampelyset, maniske intensitet og mistillit til Afghanistans president Hamid Karzai og de afghanske militære, skriver Washington Post.

Den eneste som holdt sin hånd over ham, var utenriksminister Hillary Clinton, som Holbrooke hadde støttet i valgkampen mot Barack Obama. Hun hindret at Obama ga ham sparken.

Lederen for Det nasjonale sikkerhetsrådet, James Jones, og hans Afghanistan-medarbeider, general Douglas Lute, ledet an i kampanjen mot Holbrooke.

Kjelker i veien

De la alle hindringer de kunne i veien for Holbrooke, blant annet ved å holde viktige møter uten ham, undergrave ham i forhold til afghanske myndigheter og nekte ham å bruke militære fly.

Blant annet forsøkte de å ekskludere ham fra et møte Obama hadde med Karzai i Det hvite hus i mars 2010, og de prøvde å få Obama til å underkjenne ham på møtet. Planen gikk i vasken fordi Clinton insisterte på at han skulle være med.

Obama kunne ha gitt ordre om at den interne kranglingen skulle ta slutt, siden han også var tilhenger av en forhandlingsløsning. Men han gjorde det ikke, for han likte heller ikke Holbrookes dramatiske og frenetiske stil.

Militære mot Obama

Allerede kort etter at han ble president, gjorde Obama det klart at han var åpen for forhandlinger med Taliban.

Men dette skapte stor uro i Pentagon, som mente det var altfor tidlig med forhandlinger. De ville trappe opp krigen først, og når dagen kom for forhandlinger, ville de stille så klare krav til Taliban at det mer ville minne om overgivelse, og forhandle bare med talibanere som overga seg.

Dermed var det vanskelig for Holbrooke å få til samtaler, og han fikk ingen ryggdekning fra Det hvite hus, der Jones og Lute var opptatt av å undergrave ham og Obama ikke tok ham med i betraktningen.

Sjanser glapp

Mens kranglingen fortsatte, mistet USA mange muligheter for kontakt med Taliban som kunne båret frukt, blant annet via Saudi-Arabia.

Men samtidig skjedde det også et gradvis skifte i synet på forhandlinger i NATO-hovedkvarteret i Kabul, der general Stanley McChrystal begynte å innse at forhandlinger og en fredsavtale var eneste utvei. Men han fikk sparken av andre årsaker, og etterfølgeren, general Petraeus, fikk slutt på forsoningsframstøtene.

I Det hvite hus var Lute og hans medspillere så opptatt av å marginalisere Holbrooke at ingenting ble gjort for å få Petraeus til å skifte kurs. Og Holbrooke selv kom ingen vei med generalen.

Og ingenting skjedde før Holbrooke plutselig døde i desember 2010.

Først da samlet Det hvite hus seg bak ønsket om forhandlingsveien ved å droppe de tre strenge kravene til Taliban, nemlig fraskrivelse av all vold, brudd i forbindelsene med al-Qaida og respekt for den afghanske grunnloven.

Helt i tråd med hva Holbrooke selv hele tiden ønsket, ville slike krav ikke lenger være forhåndsbetingelser, men «nødvendige resultater av forhandlinger».