Danser vi på graven?

Det var en vakker frase. Et uttrykk for et håp om å reise en organisasjon som lå nede, om å ta kontrollen tilbake over vårt liv og vår politikk, men var det bokstavelig ment? Det ser slik ut. For byggene på Utøya skal rives, nytt skal bygges i ruinene av det gamle. Kafébygget, hvor så mange mistet livet, skal rives og gjenreises.

Det er på en måte forståelig, vi vil viske bort kulehullene i veggen slik regnet har vasket vekk blodet etter de som ble skutt utenfor. «Vi skal ta Utøya tilbake, det skal vendes fra å være sommerens mest makabre eventyr til å igjen bli sommerens vakreste».

Jeg tror ikke det vil bli mulig. Jeg har vansker med å tro at ungdom igjen skal kunne dra ut på Utøya, drive politikk, spille fotball og ha det moro. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke kommer til å bli en forferdelig seanse. Jeg tror det vil vekke et nasjonalt traume som er så bunnløst at det vil ende i tragedie, både for deltagere, overlevende og pårørende.

Utøya er åsted for den største massakren i fredstid i Norge. Den er vårt Auschwitz. Dens symbolverdi vil være tung. Det vil vare, på tross av ønsker om å ta tilbake. Det ville være respektløst overfor de døde og deres pårørende å arrangere sommerleir, fest og moro på et slikt sted. Også mange andre vil reagere.

Bevare

Utøya bør bevares, den bør være et sted for stillhet og ettertanke. Den bør være et sted for å minnes det som skjedde der den regntunge ettermiddagen i juli 2011. Et monument mot alt gjerningsmannen sto for og gjorde.

AUF bør fortsette å ha sommerleir, de bør fortsette å skape sommerens vakreste eventyr for tusenvis av unge i tiden som skal komme. Men det bør ikke gjøres der, ikke på en øy som nå står for så mye mer.

La Utøya få ha den verdien den nå har som symbol. Ikke tramp på de dødes grav. Ikke åpne arrene etter det nasjonale traumet. Vi bør la de døde få hvile i fred.