«Det er fint at vi skal ha roser. Men vi blir forbannet, og vi godtar ikke å sykdomsforklare alt. Alt skal passe inn i den norske harmonimodellen.»

I obduksjonsrapporten til Tove Åshill Knutsen står det at tåneglene var lakkert i ulike farger.

- Jeg har ikke lest så mange slike, men jeg antar det er sjelden at det står sånt, sier ektemannen Tor Østbø.

Knutsen døde da hun tilfeldigvis gikk gjennom Regjeringskvartalet på vei hjem 22. juli.

I dag vitner han og Kirsten Vesterhus i Oslo tingrett. Vesterhus er moren til Håvard Vederhus, som ble drept på Utøya. De er innkalt som vitner for hver sin gruppe av pårørende til de 77 som døde.

Tor Østbø snakker om hvordan han har tenkt at rettssaken har handlet for mye om gjerningsmannens hode - og for lite om kjernen i saken: Alle de drepte.

Tåken

- Det er blitt tåkelagt de siste ukene. Jeg er ikke skuffet, for slik er systemet, men det er viktig å ta tilbake hva dette dreier seg om.

Og alt er ikke rosetog og harmoni.

- Den kollektive sorgen i Norge er så korrekt. Det er fint at vi skal ha roser. Men vi blir forbannet, vi blir sinte, og vi godtar ikke å sykdomsbortforklare alt. Alt skal passe inn i den norske harmonimodellen. Det har gjort meg sint, sier Østbø.

Flere ganger mens han forklarer seg, ser han mot Breivik.

Han forteller om kona med tidvis gråtkvalt stemme. Kvelden før 22. juli hadde de sett en rett bli laget på TV-programmet «Sommeråpent». Kona ville lage det samme. Da hun var på vei hjem, skulle hun kjøpe blåskjell.

Tilfeldighetene

Tove Åshill Knutsen jobbet som administrasjonssekretær i El & IT Forbundet på Youngstorget. Hjemveien tok hun enten via kollektivtransport fra Jernbanetorget eller Akersgata.

- Det er like langt, sier Østbø.

22. juli valgte kona hans å gå mot Akersgata.

Selv var Østbø i et bombesikkert rom for å hente sykkelen på arbeid da bomben gikk av. Derfor merket han ikke bomben. Først da en kollega av Knutsen ringte senere, ble det noenlunde klart hva som hadde skjedd.

- Så begynte jeg å ringe og ringe, fortalte han.

Men fikk bare konas telefonsvarer. Han ringte politiet og Ullevål sykehus.

- Det vekslet mellom håp, fortvilelse og redsel. Alt som farer igjennom hodet, fortalte han mens han slet med å holde gråten tilbake.

Prest på døren

Klokken halv ni på kvelden ringte en prest på døren hans. Da skjønte han hva som hadde skjedd.

Østbø fortalte om tiden etter 22. juli.

- Det var jo uvirkelig. Det var som en boble. Du var i sjokk og utenfor deg selv. Plutselig var det begravelse og masse ting å ta stilling til og ting som måtte gjøres. Reaksjonen kom først et par måneder senere, fortalte han.

Han fortalte om støtte fra naboer, bekjente, venner, kolleger og samfunnet generelt.

Innerst inne i svarteste helvete

Han sier han har forbannet gjerningsmannen. Han er sint.

- Jeg skulle ønske han kunne brenne innerst inne i svarteste helvete. Jeg er ikke stolt over å si det, det er ikke decent, men jeg skammer meg ikke over å si det heller, sier Østbø.

Mens han snakker, ser Anders Behring Breivik rett mot ham, uten noen synlig reaksjon i ansiktet.