Vi står sammen

Det er noe som skjer med oss, dette landet, disse menneskene, når vi får høre at noen blir rammet av det som overhodet ikke skal skje noen familie. Vi står sammen i tunge tider, vi setter oss på sengekantene til dem som opplever sitt livs største mareritt, vi trøster, bryr oss, engasjerer oss og vi trosser regnet for å gå på leting etter en 16 år gammel jente.

Det er over ett år siden vi sto sammen mot terror, og sto sammen for å støtte alle de som var rammet av det som aldri skulle skje Norge. Nå står vi her igjen. Kanskje ikke hele landet, men i hvertfall over 700 personer på Oslos østkant.

I pøsende regn og grått vært som dagene etter den 22. juli, står vi sammen med våre kjente og kjære for å få vite hvor vi skal lete. Noen sendes til Nittedal, noen til Bygdøy, noen til Fornebu-landet, noen til Østmarka og noen sendes helt ut til Nesodden. Stedene er mange og områdene er store, men vi leter alle etter det samme. En 16 år gammel jente på 170 cm, med dongerishorts, blå hettegenser, grå singlet, et gullsmykke med fjær, en brun veske, brunt hår og med blå øyne.

Et tyveri

I et ellers så lite land blir alt plutselig så veldig stort. Hver busk, hver sti, hver parkeringsplass, hver skog. Men selv om områdene er mange og store, er håpet og troen enda noen ganger større.

Sigrid Giskegjerde Schjetne, hele Norges nabojente, er der ute et sted. Vi vet såpass. Vi vet bare ikke helt hvor og vi må bare aldri glemme! Hva er det vi aldri må glemme? Det er hva et liv er. Hva et par lysende jenteøyne, fulle av glede er. Det er hva latter er. Det er det vi aldri må glemme.

Elleve politigrupper jobber med Sigrid-saken Når jeg nå skriver dette tenker jeg på min egen lillesøster. Hun blir 16 om to år. Skal noen kunne stjele henne fra oss uten å legge igjen noen ledetråd? Stjele henne fra målet som hun skal dekke som keeper på fotballbanen? Stjele henne fra skiene som er på vei innover i skogen? Skal noen kunne stjele henne fra familien som sitter og ser på TV en rolig søndagskveld?

Et tyveri kan skje, også her i Norge. Og tyven lever midt iblant oss.

Tro, håp og kjærlighet

Det er nå gått fire døgn siden Sigrid sporløst forsvant, men det letes og det letes. Ikke bare av oss i Oslo, men av personer i hele landet.

Selv har jeg vært med å lete. Nei, jeg kjenner henne ikke, men har mange venner som kjenner henne godt. I tillegg bor hun bare 10-15 minutter unna med sykkel. Det er noe inni meg som gjør at jeg ikke klarer å sitte hjemme når Ingrid samtidig som Sigrid er der ute et sted og helikoptrene svever over taket på huset mitt. Jeg må ut! Blir på en måte trukket ned mot Østensjø skole av mitt eget, 17 år gamle hjerte, for å lete etter jenta som er året yngre enn meg og som plutselig bare ble borte. Og jeg er ikke alene. Jeg leter med over 700 andre!

Tro, håp og kjærlighet. Tre store ord om en nasjon, en familie og en ung jente fra Østensjø, øst i Oslo. Tydeligvis vet alle om disse tre ordene, og at størst av alt er kjærligheten. Det er kanskje derfor vi i Norge gjør sånt? Stiller opp for hverandre når noen opplever forferdelige ting, trøster, engasjerer oss, hjelper og er der i tunge stunder.

Sigrid Giskegjerde Schjetne. Uansett hvor hen du nå måtte være, så finner vi deg. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men vi finner deg! Tro meg!

Innlegget er opprinnelig postet på Martin Jutkvams blogg, og gjengitt i Aftenposten etter avtale med forfatteren.