En neglisjert vestkant
Tiden flyr, kjære datter!Uten jobb blir det ikke mat på bordet, eller et bord å ha maten på eller et hus å ha bordet i.
Lærere trenger utdanning i sorgTre tanter, to bestefedre, én søster og én venn er borte. Og her sitter jeg og får kjeft for ikke å jobbe hardt nok på skolen.
Skrevet av Kristine Biering Mohr
Likevel er det noe som skjer når hverdagen begynner. Det er nesten som om alle verdens klokker setter opp farten til dobbelt tempo. Tiden har tatt styringen.
Når tidens tempo dobles, har vi fått for oss en dårlig uvane med å forsøke å holde det samme tempoet. Vi skal rekke altfor mye på altfor kort tid. Det er nesten som om vi ikke har en mulighet lenger til å si stopp. Vi følger med som en saueflokk der tiden er hyrden og alle aktiviteter beitemarkene.
Vi mennesker har et liv å fylle med hendelser, opplevelser og minner, men hva skjer når alt dette må presses sammen slik at vi kan få tid til alt på samme dag? Har vi ikke lenger et langt nok liv til å gi alt plass og tid? Vil ikke alle minner, opplevelser og hendelser miste mye av den gode kraften sin dersom vi ikke får tatt oss tid til å fordøye og verdsette dem?
Det er så mye som skjer rundt oss hele tiden. Har vi lenger kontroll på hva som hele tiden skjer og hva vi gjør, eller har vi bare begynt å følge et spesielt mønster?
Eier vi lenger tiden, eller har tiden begynt å eie oss?
Si din mening om dette innlegget nederst i saken
Si;D er Norges eneste daglige debatt-arena for ungdom. Siden kommer ut hver dag i Aftenposten, innholdet kommer også på Nyhetene24 som er et samarbeid mellom MSN og Aftenposten.
Har du noe å si?
Send oss en mail til: sid@aftenposten.no
Vi forbeholder oss retten til å forkorte og redigere innlegg, og gjør oppmerksom på at innlegg kan bli publisert på både Aftenposten og Nyhetene24
