- Verden vil aldri se en ny Marilyn Monroe

Vi møter den nå 76 år gamle Lawrence Schiller i Cannes.

- Du har fotografert noen av tidenes største ikoner. Er Marilyn Monroe den du har de varmeste minnene om?

- Det er som å ha fem barn. Hvordan skal man kunne bestemme hvem av dem man elsker mest? De var alle forskjellige. Men jeg tror Marilyn var den som gjorde meg til en berømt fotograf som tar bilder av kvinner. Hun visste også at jeg var en oppblåst jypling og minnet meg ofte om at jeg kunne erstattes hvis jeg ble for kjepphøy.

- Kanskje det også var det hun likte ved deg?

- Jeg tror det. Da hun ble presentert for meg og spurte hvem jeg var, svarte jeg at jeg var den «store, stygge ulven». Hun svarte at jeg så litt for ung ut til å være så slem, men at hun var sikker på at jeg ville bli det når jeg ble eldre. Da var jeg 23 år.

- Hvordan vil du beskrive ditt forhold til henne?

- Jeg ble en del av hennes kamp for å overbevise studioene om at hun dugde. Hun forsøkte å bevise at hun var like verdifull som Elizabeth Taylor, hennes største konkurrent. Jeg ble et instrument. Hun ønsket å være i rampelyset. Det var våpenet den gang - hvor mange av magasinenes forsider man kunne figurere på - fordi TV-en ikke fantes.

- Du er halvt blind på det ene øyet. Skjerpet det sanseligheten din?

- Jeg vet ikke hvordan det er å kunne se med to øyne, og tror ikke det har skjerpet eller redusert mine evner som fotograf. Jeg var dyslektiker, og det gjorde meg kanskje mer kunstnerisk anlagt. Fremdeles kan jeg ikke stave, og jeg er flink til å lese. Jeg bruker diktafon og maskinskriver etterpå. Jeg valgte altså spillefilmen og stillbildekameraet mer på grunn av dysleksien enn av andre grunner.

- Guidet Marilyn deg i begynnelsen av din karrière?

- I begynnelsen gjorde hun utvilsomt det. En gang så hun meg i speilet og sa at jeg ikke hadde en god vinkel - at hun kom til å slakte bildene fordi det ikke var slik hun ønsket å bli sett. Hun ba meg om å gå til den andre enden av rommet mens hun snudde seg rundt og tittet over skulderen sin. Det ble et fenomenalt bilde og var det første virkelige portrettet jeg laget av henne.

- Du besøkte Marilyn Monroe for å snakke om en førstesidesak i Playboy dagen før hun døde i sitt eget hjem. Ifølge dine erindringer var hun deprimert og oppbrakt da du møtte henne. Hun var uten make-up og så blek ut. Det var et sjeldent øyeblikk, da du hadde anledning til å fornemme den uro, frykt og nedstemthet som red henne.

- Da vi diskuterte historien den morgenen, snudde hun seg mot meg og sa: «Er det alt jeg er god for, kroppen min? Kroppen min?» Marilyn var som et skadet barn, og det preget hele hennes personlighet.

- Hvor tror du hennes indre demoner kom fra?

- Moren hennes var sinnslidende, og faren begikk selvmord. Jeg tror hun fryktet at familiens gener skulle føres videre. Derfor tror jeg også at kroppen hennes konsekvent avviste fosteret, slik at hun aborterte. Jeg tror hun var livredd for å sette et barn til verden som kom til å ligne moren.

- Tror du at det konstante presset hun var under, og særlig frykten for at studioene skulle foretrekke Liz Taylor fremfor henne, lå bak de berømte nakenbildene som du tok av henne? De var de første i sitt slag etter at hun ble berømt.

- Hun ønsket å pryde motemagasinene, hun ønsket å være på forsiden av Life og Paris Match. På den måten mente hun å kunne fange verdens oppmerksomhet igjen.

- Det var altså en bevisst avgjørelse fra Marilyns side og ikke ditt forslag?

- Det stemmer. Hun sa: «Hva ville skje hvis jeg hoppet uti dette svømmebassenget i badedrakt og kom opp igjen helt naken?» Først trodde alle at hun spøkte - ikke engang agenten hennes trodde hun mente det alvorlig. Men det gjorde hun. Første gang hun kom opp av bassenget, hadde hun ingen behå på seg. Andre gang gjentok hun prosedyren med trusen rullet opp. Tredje gang kom hun opp av bassenget uten trusen. Hun ville forsikre seg om at hvert eneste steg ble foreviget.

- Hva for gjennom hodet ditt i det øyeblikket?

- På det tidspunktet hadde jeg fotografert så mange konger og dronninger, mordere og voldtektsforbrytere at alt det bare var som adrenalin for meg. Jobben min var å ta bildene. Jeg tenkte ikke. Jeg fokuserte, satset på at jeg hadde riktig eksponering og forsøkte å ta så mange farge- og svart-hvitt-bilder som mulig. Jeg var en profesjonell på jobb, og der og da spilte det ingen rolle om Marilyn Monroe hadde klær på seg eller ikke.

- Men i løpet av disse sekundene må du ha innsett at det lå penger i dette ...

- Jeg visste meget godt at det vil- le bli forsiden til Life Magazine. Jeg visste at billedredaktøren i Paris Match ville bli besatt av disse bildene, og at jeg ville tjene en pen sum på dem.

- Forsto du på den tiden at bildene dine skulle bli så viktige at de fremdeles ville pryde forsiden av Vanity Fair 50 år senere?

- Nei, fordi man må forstå at det er historien som gjør bildene viktige. Det er ikke jeg som gjør dem viktige - bildene er ikke viktige - historien gjør dem viktige. Historien avgjør hvilke bilder som er best og hvilke som ikke er det. Det er en mengde bilder i omløp hele tiden, men seksnyhetene blir erstattet med ellevenyhetene. Man kan være på forsiden av The New York Times, og neste dag pakker alle inn søppelet sitt med det samme papiret.

- Når gikk det opp for deg at Marilyn Monroe ikke bare var en stjerne, men et av Hollywoods største ikoner gjennom tidene?

- Ti år etter hennes død da jeg fikk Norman Mailer til å skrive boken Marilyn, og den solgte i 16 millioner eksemplarer på verdensbasis. Da skjønte jeg hva som var på gang.

- Vi lever i en tid der berømtheter skapes hver dag. Hvorfor blir Marilyn fremdeles betraktet som et stort ikon?

- Det er meget enkelt. Noen ganger finner man en diamant, og man sliper den diamanten på en bestemt måte. Det er likegyldig for meg om det kommer hundre diamanter fra samme gruve. Man kan aldri slipe en diamant til den blir som den første. Verden vil aldri se en ny Marilyn Monroe. Hun var den hun var - en gave fra Gud. Det tragiske var at hun aldri kom ut av mørkets lune favn igjen.

- Hva er din beste anekdote fra tiden med Marilyn Monroe når du ser tilbake?

- Før jeg tok denne serien med ikoniske bilder, ble jeg ordentlig sint på henne. På den tiden var datteren min bare noen måneder gammel, og min kone ville at jeg skulle være hjemme og legge barnet sammen med henne, og Marilyn sa: «Du må ta bildene i kveld.» Jeg ble meget, meget opprørt over henne. Da jeg kom hjem den kvelden, var min kone eteneste smil. Jeg spurte: «Hvorfor smiler du?» Marilyn hadde allerede sendt henne blomster. Da jeg møtte henne igjen neste dag, sa jeg at jeg ønsket å tjene nok penger på bildene til å betale det første avdraget på huset mitt. Og hun sa bare: «Husk å sette opp et lite skilt over som sier: Marilyn har bygget det.»

Oversatt av Unni Wenche Grønvold