Aftenposten.no
Predikantens datter filmet sin fars siste reiseSøndag kveld sendes dokumentaren Predikanten på NRK1. Der forteller Elisabeth Kleppe historien om sin far, Finn Kleppe, som i 60 år reiste rundt som predikant. - Kallet hans var viktigst. Vi savnet alltid han, men han savnet ikke alltid oss, forteller hun.
Coen-brødrenes hyllest til de mislykkede musikereEkstatiske anmeldere slår fast at Inside Llewyn Davis er en av Coen-brødrenes aller beste filmer. Oscar Isaac gjør sin første store hovedrolle, og imponerer som sanger og gitarist.
- Jean Paul Gaultier elsker kjolen til Margaret
- Jeg synes den er vakker, sier den franske moteskaperen.
Snoop Dogg ankommer scenen antrukket i et rastafariantrekk kun han slipper unna med, med en holdning og selvsikkerhet som også er forbeholdt bare han. Med seg har han band, Dogg Pound som backuprappere, og noen lettkledde kvinnelige dansere med særs suggestive danserutiner. Det siste kunne han spart seg, for det føles feil på alle tenkelige måter.
Når det gjelder Snoop, så er det klart at den ekstreme coolnessen han medbringer på scenen ikke bare er en styrke. Det har i for stor grad blitt en greie, og han flyter på det mer enn han aktivt bruker det for å styrke konsertopplevelsen. Det holder ikke lenger å bare lene seg kraftig bakover mens man paraderer på scenegulvet. Det har vi sett før.
Etter en oppskriftsmessig start, med «Still D.R.E»-beaten fra Dj’en og blant annet «P.I.M.P», tar det skikkelig av på fjerde spor. Da runger David Guetta-produserte «Wet» utover publikum, og Hovefestivalens demografiske utvikling viser seg med all tydelighet. Fra å være en festival med variert publikum, har Hovefestivalen utviklet seg til noe som minner om et russetreff. Og da er det nevnte «Wet» sammen med Katy Perrys «California Gurls» som får frem den kraftigste allsangen.
Men Snoop har en backkatalog så mektig og variert at det er noe for enhver smak. Ikke bare spiller han «Gin & Juice», «Nuthin but a G-thang» og «B***h please», han lar Kurupt fra Dogg Pound rappe på «Let’s get high» og flere sanger til. Og det er alltid hyggelig.
Under denne sekvensen kommer også Nasty Dog opp på scenen. En mann i hundekostyme som røyker en enorm joint. Dette forsterker inntrykket av Snoop Dogg som en slags tegneseriefigur i levende live, litt komisk, men på mange måter elskverdig.
Snoop er innom flere klassikere, som «Next Episode», og det er klart at en konsert med en så sterk backkatalog vil være underholdende uansett. Samtlige i publikum, meg selv inkludert har det veldig hyggelig denne kvelden. Men det er problematisk at konserten i så stor grad føles som et pliktløp. Noe variasjon hadde gjort seg, for flere av låtene hadde tjent på en mer energisk og offensiv Snoop Dogg. Ikke bare den Snoop som lener seg bakover i tegneseriene.
(Basert på de første 40 minuttene)
