Transer, krøplinger, pakkiser og kikkere!

- Innvandrerne er noen møkkafolk hele gjengen. Snyltere, tyver og voldtektsmenn. Bortsett fra han inderen på jobben, da. Han er ålreit.

Jeg måtte flire for meg selv. Jeg sto med ryggen til de to herrene i 60-årene i kassekøen på Rema, husker jeg, jeg hørte alt de sa, og det var helt åpenbart at han aldri hadde snakket med andre innvandrere enn han inderen på jobben.

Derfor gikk han ut fra at kollegaen var den ene, lille blomsten i en gold, gold ørkenen.

Hadde bedriften han jobbet i ansatt noen flere innvandrere, ville han kanskje blitt nødt til å justere holdningene sine. For normalisering dreper fordommer, er det ikke slik?

Porno eller personlig?

Nå skal innvandrere lære å bli danske på TV Realitykonseptene har dreid seg fra helt iscenesatte konsepter som Big Brother og Paradise Hotel til serier der vi møter virkelige mennesker, gjerne representanter for ulike grupper i samfunnet, som utfører oppgaver i den virkelige verden og lar seg intervjue om det etterpå.

Prinsippet er det samme som tidligere, det balanserer på knivseggen mellom nært/interessant og sosialpornografi/freakshow.

Det var dette som utløste debatten rundt Lars Monsens Ingen grenser, der en gruppe mennesker hvis eneste fellesnevner var nedsatt funksjonsevne, skulle nå en vanskelig tilgjengelig fjelltopp.

Noen mente at en serie i dette formatet, med så stor kommersiell appell, var akkurat det som skulle til for å normalisere denne lite ensartede gruppen, for at folk flest skulle se at det finnes vanlige folk med vanlige tanker og følelser bak rullestolene, blindestokkene og protesene.

Andre mente at serien bygger opp det kunstige skillet mellom ”dem og oss” ved å peke på ulikhetene, at deltakerne ble stakkarsliggjort og at programserien egentlig er et oppsminket, motbydelig kikkerkonsept. Så… hva er riktig?

Å lære å sykle

I Danmark planlegges nå flere realityserier som dreier seg rundt innvandrere. En av dem har fått navnet Team Zulu, og går ut på at en berømt dansk sykkelrytter, Brian Holm, trener et lag innvandrere i landeveissykling, en aktivitet som danskene regner som svært typisk dansk (en del andre nasjoner vil kanskje kunne gi dem motstand på det).

Ingen av innvandrerne i serien har nevneverdig erfaring med sykling fra før, og dermed er det duket for både humor og en klassisk utviklingshistorie.

En annen serie går tilbake til Big Brother-konseptet og plasserer dansker og dårlig integrerte innvandrere i samme hus, slik at de skal lære hverandres kultur å kjenne. Programmet heter Gør Danmark dansk, og produseres av DR.

Seriene har selvsagt allerede pisket opp en debatt i Danmark, et slags ekko av den norske Lars Monsen-debatten. Mange frykter at disse realityseriene vil peke på ulikheter i stedet for likheter, og på den måten latterliggjøre innvandrernes kulturer.         

Knivsegg

Så blir spørsmålet, da, har disse seriene noe for seg? Kan de normalisere? Skape forståelse og toleranse mellom ulike grupper i samfunnet?

Eller er dette fordomsfulle og kyniske konsepter som spiller på fordommer og eksotisme, som peker på ulikheter, latterliggjør og tilfredsstiller vår nedrige kikkertrang?

Svaret er ikke gitt. Programskaperne balanserer på en knivsegg, og det krever gode hoder for ikke å falle ned på en av sidene.

Og i rettferdighetens navn, ikke alle lander på riktig side. Men holder skaperne tungen rett i munnen, kan all verdens statlige holdningskampanjer ta seg en bolle.

Norge godt i gang

I Norge har vi allerede hatt Lovesikh, serien om Sumeet, en ung andregenerasjons (så vidt jeg husker) innvandrer på jakt etter kjærlighet. Den serien bidro sterkt til at sikher her i landet blir sett som noe annet og mer enn dølle folk med rare greier i skjegget og på hodet.

Og den nevnte Lars Monsen-serien Ingen grenser, som tok livet av en haug tabuer og fordommer rundt nedsatt funksjonsevne. For ikke å snakke om NRK-serien Jentene på Toten, om transkjønnede og deres gjøren og laden.

Den sistnevnte serien tok for seg et tema som var så fremmed for mange at det utvilsomt appellerte til kikkertrangen, for å uttrykke det forsiktig.

Serien var ikke uproblematisk, den avstedkom familiekonflikter og offentlig skittentøysvask, men i løpet av noen episoder tror jeg i alle fall at de fleste hadde sett nok til å betrakte deltakerne som nokså vanlige folk med nokså uvanlige tilbøyeligheter.

Nyttig. Virkelig.

Det finnes altså mange eksempler på at gode realityserier dreper fordommer snarere enn å gi liv til dem, uansett om det handler om kjønn, etnisitet, funksjonsevne eller hva det nå måtte være.

Og det finnes eksempler på det motsatte.

Så det er bare å krysse fingrene for at innvandrerbølgen i realitykonseptene blir tatt i med varsom hånd av programskaperne. Da kan de kanskje få folkedypet til å forstå at innvandrere er bra folk de også. Bortsett fra han inderen på jobben, da.