Leken minimalisme

Camilla Løw er en av de mest toneangivende unge kunstnerne for tiden. Space of Shape-time som har vært åpen siden 9. juni, på er den største presentasjonen av hennes kunstnerskap hittil.

Løw jobber hovedsakelig med skulptur, og hennes materialer er metall, tre og betong. Hennes verker springer ut fra en tydelig minimalistisk tradisjon. Det er abstrakte linjer og kubiske figurer som dominerer.

Men der den tradisjonelle minimalismen holdt seg til abstraksjonen, åpner Løw det ellers nøkterne formspråket for en rekke andre assosiasjoner og referanser.

Åpenhet

Ett av verkene er en persienne i uorden som fungerer som både skulptur og gjennom sin tittel, 14 days ,som en slags kalender.

Men hva er forbindelsen mellom persiennen og de 14 dagene det refereres til? Er det persiennen fra et nygift pars hvetebrødsdager, hvor persiennene på hotellrommet deres stort sett var nede, det er snakk om? Kanskje det.

Mulighetene for fortolkning er i hvert fall mange.

Tilskuerens assosiasjoner

De fleste verkene på Space of Shape-time antyder slike fortellinger og sammenhenger uten å slå noe fast. Løw bruker også, nesten uten unntak, verkenes tittel for å utdype og fremføre denne åpne betydningen.

I denne forstand åpner hun opp kunstens tendens til å reflektere over seg selv. Verkene peker på at vi som tilskuere ikke må la oss tynge av kunstverkers «offisielle» referansesystem og vedtatte lesemåter, men heller slippe løs våre egne assosiasjoner og forståelsesrammer når vi skal få noe ut av kunsten.

Kunst dreier seg jo ikke nødvendigvis om klarhet. Tvert imot kan den handle om å skape uorden og kaos der struktur hersker. Ved å flytte om på brikkene i noe vi behersker, må vi tenke oss om og se på brikkene på nytt. Dette viser Løw oss tydelig.

Langsom tenkning

Det er en lekenhet i Løws kunst som viser at hun ikke tar kunsthistorien altfor seriøst. Dette er tillitvekkende. I tillegg er rommet i Museet for samtidskunst brukt bedre enn vi er vant med. Veggen som vanligvis sperrer utsikten fra den ellers så tunge banksalen, er nå revet ned, og vi ser ut mot det nærliggende arkitekturmuseet. En luftig og fin løsning.

Løw skal dessuten innrømmes et visst mot i sin insisterende bruk av minimalismens formspråk i en tid som krever umiddelbare nytelser og spektakulær underholdning.

Dét er i seg selv en kvalitet, og hennes arbeider fungerer utmerket som objekter for meditasjon og langsom tenkning.

Tørt

Når utstillingen betraktes under ett, blir likevel det minimalistiske utgangspunktet vel dominerende.

Det er ikke tydelig hvorfor hun forholder seg så strengt til akkurat denne tradisjonen - og den lekne impulsen som går gjennom utstillingen forløses aldri helt. Den tynges tvert imot betraktelig, når alt kommer til alt, av det abstrakte formspråkets strenghet og tørrhet.