John Irving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn

– Særlig for de som er unge i dag er det viktig å vite hvor fryktelig AIDS-epidemien var da den kom, sier John Irving.

John Irving er ute med ny, stor roman, I en og samme person. En av Amerikas mest kjente forfattere er tilbake der han startet, med det han selv kaller en politisk roman.

– Jeg har valgt hovedpersonen Billy fordi han er en spesiell seksuell minoritet. Han er ikke homse, han er ikke hetero. Han tilhører den lille minoriteten biseksuelle menn.

Det store vendepunktet i Billys liv er møtet med småbyens bibliotekar, Miss Frost. Hun er mandig og myndig. For Billy, som drømmer om å bli forfatter, er hun dessuten en intellektuelt svært stimulerende person.

Fascinert av transer

– Det er ingen overraskelse at dem han finner mest sympatisk, er to transseksuelle kvinner han møter i livet - de er enda mer marginalisert enn han er selv.

Som i mange av sine andre bøker gir Irving sin hovedperson mange av de samme biografiske detaljer som han har selv, blant annet vokser Billy opp i en småby i New England og går på kostskole med bare gutter. Det betyr ikke at dette på noen måte er noen selvbiografi, sier Irving.

– Jeg gikk selv på en slik skole. Jeg kjenner situasjonene, men helt andre ting skjer i denne boken enn med meg. Kostskolen og småbylivet er mye mer internasjonalt enn man kan tro.

Til disse privatskolene i USA kommer ungdom som har vokst opp over hele verden. De er mer sofistikerte og erfarne enn mange voksne. Da jeg gikk på skolen på 50-60-tallet, var det gutter på min alder som var mer avanserte seksuelt enn det jeg møtte igjen i New York årevis senere.

Forsvarer privatskolene

De amerikanske privatskolene er et resultat av at de offentlige skolene ofte har vært dårlige. Irving er en varm forsvarer av private kostskoler, vel å merke etter at man sluttet med rene gutte- og jenteskoler midt på 70-tallet.

– Hvis du har levd med folk på din egen alder, vet du mye mer om alt når du begynner på universitetet. Det jobbes dessuten mye mer, du bor på skolen, den kontrollerer mye mer av tiden, du leser mer og ser mindre på TV.

Det er feil når folk tror at disse skolene bare er for rike barn, sier forfatteren.

– Det er ren løgn, både i dag og da jeg gikk der. 40 prosent av barna hadde fått stipend og kom fra fattige minoritetsfamilier over hele USA. Det var afroamerikanere, asiater, jøder. Baksiden er at du kunne møte en ung gutt som jeg beskriver i boken, som er vokst opp i New York og Paris og har all slags sexerfaring når han er 16.

Å være forelsket i feil personer, kaller Billy det når han er 13 og oppdager sin legning.

– Kunne han virkelig møtt såpass kloke personer på skolen på 50-tallet, personer han kunne snakke med?

– Ja, man kunne møte mange som dem. Det var helt spesielle voksne som var både forståelsesfulle og snille. Du kunne fortelle dem alt. Jeg har selv tre sønner som gikk på skoler som disse senere og hadde det fint. Du finner mennesker som er åpne for å snakke om de mest vanskelige ting, og du finner de mest fryktelige personer.

De norske er deprimerte

I traktene der I en og samme person foregår, nord i USA, er det et kaldt klima som i Norge. Et sentralt ektepar i boken har emigrert fra Norge, tømmermannen og amatørteaterregissøren Nils Borkmann og hans kone. Han beskrives om en ansvarsfull, men ganske deprimert person. Både han og kona ender sitt liv ved å begå selvmord.

En passasje i boken er slik: «Hvorfor skulle han skyte seg? Vel, Nils er norsk.» Irving er ivrig etter å forklare bokens syn på nordmenn.

– De nordmenn og svensker vi kjente i min oppvekst i New Hampshire, var alle tømmerhuggere. De var veldig tøffe, ikke fordi de var skandinaver, men fordi de hadde denne jobben. De ble lite integrert i samfunnet. Det var typisk for dem å ordne opp i sakene selv hvis de fikk problemer. Du må heller ikke glemme at Billys bestefar også tar livet av seg. Billy har lært mange ting av Nils, og for ham er han en modell for frihet.

Den nye pesten

Siden hovedpersonen i I en og samme person er biseksuell og i perioder praktiserende homoseksuell, opplever han AIDS-epidemiens utbrudd tidlig på 80-tallet, da han bor i New York. Boken beskriver hjerteskjærende hvordan venner lider en grusom død uten at man kan gjøre noe og den store engstelsen for å bli smittet av denne hittil ukjente sykdommen.

– Alle mine romaner har en sky på horisonten, sier John Irving. I denne boken er det Aids. Som leser ser du det komme. Du vet at mange av personene i boken ikke skal overleve epidemien.

Irving var selv i New York på 80-tallet, forteller han.

– Du var redd for å miste dine homoseksuelle venner. Du visste også at du ville finne ut at noen du kjente var homoseksuelle, fordi de plutselig døde. Og mange foreldre fant ut at deres barn var det, fordi de døde.

– Tror du dagens unge forstår hvor ille det var før man visste hva HIV-smitte kom av, og før man fant medisiner?

– På mange måter er HIV fremdeles en livstidsdom til medisiner. Særlig for de unge i dag er det viktig å vite hvor fryktelig det var den gangen, sier John Irving.