Herreklubben i Cannes

"Hvor er kvinnene!”

Det var under den høytidelige premieren på Cannesfestivalens egen dokumentar, Film Aniversary: A Special Day, at noen blant publikum ropte det ut. Festivalens president, Gilles Jacob, som var midt i åpningstalen, kikket overrasket opp. Det gikk en erkjennende humring gjennom kinosalen.

Tilbakeskuende

Det er det nærmeste festivalen har kommet en problematisering av det faktum at ingen kvinnelige filmskapere deltar i hovedkonkurransen i år. Film Aniversary: A Special Day gjenspeiler festivalens troskap mot sine filmskapere, på godt og vondt. Filmen skildrer den spesielle samlingen av verdens ledende regissører som fant sted i Cannes i 2007, da et tyvetalls av dem laget hver sin kortfilm i anledning festivalens 60-årsjubileum. På mandag var mange av disse profilene, deriblant Roman Polanski, og Nanni Moretti, på nytt samlet for å se dokumentaren om denne spesielle begivenheten.

Å lage en dokumentar om noen filmer som ble laget i forbindelse med festivalens forrige jubileum, vitner om en festival som foretrekker å se seg tilbake. Det er Cannes i et nøtteskall: høytidelig og konservativ, på ene siden, og en lojal beskytter av noen utvalgte kompromissløse filmkunstnere, på den andre. Det var bare Jane Campion blant kvinnene som fikk være med å lage kortfilm i 2007, om vi ikke skal regne med Michael Cimino som nylig hadde gjennomført en kjønnskifteoperasjon.

Storfamilie med klippekort

Mange filmskapere som har deltatt i Cannes kan fortelle at det er som å bli innviet i en storfamilie. Når du først blir valgt ut, er det større sannsynlighet for at du kommer med neste gang. For noen har denne støtten vært uvurderlig for deres karrierer: Lars von Trier ville ikke vært der han er uten Cannes, det samme kan sies om Won Kar Wai. Og for mange filmskapere fra underutviklede land i Asia og Afrika har en Cannesdeltakelse vært avgjørende for at de har maktet å holde hodet over vannet.

Baksiden ved denne spesielle familiestrukturen er at noen ender opp med klippekort. Hvorfor den 89-årige veteranen Alain Resnais også i år ble tatt ut forblir en gåte for flere enn meg. Det gjør det vanskelig å tro at det ikke ble laget én film det siste året av en kvinne som ikke var verdig deltakelse. I fjor var det de kvinnelige filmskaperne som våget mest i Cannes, med grenseoverskridende filmer som Vi må snakke om Kevin, Hard Labor og Sleeping Beauty. Kvinnene deltar altså innimellom, særlig i sideprogrammene, men bortsett fra Campion er det ingen som har fått langvarig medlemskap i familien.

Flere mangler

Om festivalen skal fortsette å smykke seg med statusen som verdens viktigste, bør den vise større nysgjerrighet overfor kvinnene. Hvor er Margaretha von Trotta, Jane Campion, Claire Denis, Sandrine Veysset, Agnieszka Holland, Karyn Kusama, Maggie Greenwald, Sofia Coppola, Sarah Kernochan og Mary Harron – bare for å nevne noen profilerte navn?

Det er riktignok slik at noen ikke rekker deadline for Cannes og velger å vise filmene på senere festivaler. Men har alle de kvinnelige filmskaperne bommet på deadline i år?