Forteller fra samfunnet som forsvant

Da Ilya Kabakov rømte fra Sovjetunionen, ble maleriene igjen. Mange ble aldri gjenfunnet. Nå kan Henie Onstad Kunstsenter for første gang presentere en retrospektiv maleriutstilling.

Sentral posisjon

Det var mer enn maleriene den russiske kunstneren forlot i Sovjetunionen i 1987. Det var også en verden i ferd med å forsvinne, og menneskene som fullt ut kunne forstå kunsten i dette samfunnet. Utenfor, i Europa og etter hvert USA, valgte Kabakov å uttrykke seg gjennom komplekse og omfangsrike installasjoner, noe som raskt gjorde ham ettertraktet.

Mens andre russiske kunstnere slet med å skape seg en posisjon internasjonalt etter å ha emigrert, førte Kabakovs tilnærming til formidlingen raskt til anerkjennelse og berømmelse: I 2000 ble han utropt til en av verdens ti største, nålevende kunstnere av ArtNews.

Installasjoner for alt

Bakgrunnen var hans egenartede «totalinstallasjoner», der Kabakov skapte hele rom tilskuerne kunne bevege seg rundt i for å forstå hans kunst i sammenhengen den kom fra: Et totalitært regime og dets traurige hverdag.

- Da Ilya kom til Vesten, tenkte han at folk ikke ville forstå hans malerier. De kjente ikke konteksten. Installasjonene ga oss muligheten til å gjenskape en hel atmosfære. For installasjonene aksepterer alt: Bilder, gjenstander, bøker, lys. Men Ilyas malerier har vært der hele tiden, også som del av disse installasjonene, sier Ilya Kabakovs kone, Emilia Kabakov, da Aftenposten møter henne i New York, der ekteparet har bodd de siste 20 årene.

De to pleier å signere installasjonene sammen, som kunstnerpar, og det er hun som representerer den snart 80 år gamle kunstneren på utstillingsåpningen på Høvikodden.

Undertrykkelse

Til tross for at samfunnskritikken tilsynelatende løper gjennom store deler av kunstnerskapet hans, har aldri Kabakov selv kalt seg en dissident. Han ser seg selv rett og slett som en betrakter av virkeligheten. Blant hovedverkene er installasjonen Søppelmannen, kjøpt av Nasjonalmuseet i Norge og utstilt på Museet for samtidskunst: I en sovjetisk, kommunal fellesleilighet overfylt av gjenstander og skrot, er alt nøye katalogisert som i en altomfattende minnebok.

- Søppelmannen er en av de viktigste karakterene, i en serie verk som forteller om hvordan vanlige mennesker overlever under undertrykkelse. Det handler om ulike former for flukt. En annen er The Man Who Flew into Space from his Apartment, sier Emilia Kabakov om installasjonen som viser en hjemmesnekret «utskytningshuske», med et hull i taket over, vist på Nasjonalmuseet i fjor.

Går gjennom livsverket

Denne gang er det Ilya Kabakovs malerier som stilles ut, og de er signert ham alene. Kabakov har nemlig returnert til maleriet som sitt viktigste uttrykk de siste årene.

- Men Ilya har malt i hele sitt liv, han sluttet aldri med det. Han har gått gjennom ulike faser, sier Emilia Kabakov.

Mange bilder forsvant før han forlot Sovjetunionen på 1980-tallet, men noen finnes. Utstillingen viser spennet og de store variasjonene i uttrykk: Fra tidlige, Cézanne-inspirerte malerier via konseptuelle bilder, til dagens modne kunstnerskap som beveger seg mot det barokke.

Målet er det samme, enten Kabakov lager malerier eller omfangsrike installasjoner: Å aktivere tilskuerens egne minner, refleksjoner og referanser, enten det er kunnskap om kunsthistorien, kjennskap til sovjetsamfunnet eller minner om egne familiebilder som vekkes til live.

- Det er alltid mange lag i kunstverkene, og opp til den som ser å oppleve dem. Tilskueren blir en aktør på en scene, kunstneren skaper denne scenen.