Bendiksby, Terje
Bendiksby, Terje
Predikantens datter filmet sin fars siste reiseSøndag kveld sendes dokumentaren Predikanten på NRK1. Der forteller Elisabeth Kleppe historien om sin far, Finn Kleppe, som i 60 år reiste rundt som predikant. - Kallet hans var viktigst. Vi savnet alltid han, men han savnet ikke alltid oss, forteller hun.
Coen-brødrenes hyllest til de mislykkede musikereEkstatiske anmeldere slår fast at Inside Llewyn Davis er en av Coen-brødrenes aller beste filmer. Oscar Isaac gjør sin første store hovedrolle, og imponerer som sanger og gitarist.
- Jean Paul Gaultier elsker kjolen til Margaret
- Jeg synes den er vakker, sier den franske moteskaperen.
Aftenposten.no
Etter en milliard runder Idol, Norske talenter, X-faktor og hva det nå måtte hete alt sammen, har enhver idiot forstått at en seier i en talentkonkurranse ikke er ensbetydende med en strålende karrière i musikkbransjen, ofte ikke engang ensbetydende med talent. Så hva er da poenget?
Digitale drittunger
En dag snakket jeg med en av bransjens gamle ringrever. Han kunne røpe at plateselskapene i all hovedsak stiller seg revnende likegyldig til talentkonkurransene. Årsaken er enkel. Svært få av dem som deltar, har noe på hjertet. De vil bare bli sett. Og de som sitter foran flatskjermen med smarttelefonen og stemmer dem frem, er skruppelløse digitale drittunger som aldri ville drømme om å bruke penger på musikk, mente han.
I gamle dager kostet det penger å spille inn musikk. Det var et effektivt filter. Uten talent ville det vært økonomisk harakiri å spille inn noe som helst. Nå kan hvem som helst skaffe seg enkelt og billig innspillingsutstyr, og sitte i underbuksene på gutterommet og spille inn noe som låter greit (men heller ikke mer), og dermed blir terskelen lav for å prøve seg. For lav, kanskje. Legg til den overdrevne selvtilliten og eksponeringsbehovet generasjonen født etter 1980 har, og det er duket for en nasjonal katastrofe.
Program med talent
Det mange spådde ville bli en etterlengtet demokratisering av musikkbransjen, er blitt en tsunami av narsissisme og tomhet, en arena for ufrivillig komikk. Og der, mine venner, kommer kveldens The Voice-finale inn som en positiv overraskelse. The Voice har som uttalt målsetning å finne Norges beste stemme. Fire profilerte musikere satt med ryggen til da de håpefulle kom på audition, og de snudde seg ikke før de hørte noe de tente på. Som en av de fire sa, Magne Furuholmen, faktisk: «For meg er det bare én parameter som er viktig - gåsehud».
Denne effektive silingen har endt opp i et finalefelt med fire gryteklare artister. Fire artister som vil noe, og som faktisk fortjener en plass i følgelyset, et par av dem med sjeldne og forbløffende kvaliteter. Men bare én av dem stikker av med platekontrakten i kveld, og en bil i tillegg, og jeg skal følge med hvert sekund av finalen. For denne gangen er det spennende. Eller for å si det på en annen måte: Hadde det eksistert en talentkonkurranse for talentkonkurranser, tror jeg The Voice ville nådd helt til topps.
