Romanen «Fifty Shades of grey» er den første av tre i serien som kommer ut i høst på Gyldendal. De 500 sidene fikk det ikke til å bruse hos vår anmelder.

Aftenposten.no

Kultur

Vellykkede forretningsfolks og politikeres hang til grenseoverskridende seksualitet er farlig nær en klisjé, men hils på nok en: Christian Grey. Han er sjef for 40 000 mennesker i et multinasjonalt selskap.

 Studenten Ana intervjuer ham for skoleavisen. Typisk nok for romanse/underholdningssjangeren, dummer hun seg ut i første møte da hun snubler i dørstokken. Grey er gitt makten i forholdet fra begynnelsen av.

Fifty shades of grey er elsket av Bret Easton Ellis og millioner av andre, og de tre bindene hadde i forrige uke de tre øverste plassene på bestselgerlisten.

Til høsten kommer bøkene oversatt til norsk, med én måneds mellomrom. Miniserien er en pengemaskin, men er den noe mer?

Forsøker ikke

Teksten, som teknisk sett er en roman, forsøker ikke engang å dramatisere å komme bak e-postutvekslingene, hilsingsritualene, seksualaktene med smerte og ydmykelsens flathånd.

Boken trenger ikke inn i tankeverdenen eller forvandlingen som skjer med Ana bortsett fra at hun tenker "gosh" og "crap" nokså ofte.

Kun ett sted, midt i boken, er det et tilløp. Christian Grey donerer store beløp til Universitetet Ana uteksamineres fra, og holder en tale der han røper seg litt. I lang tid har han forsøkt å få Ana til å spise regelmessig og riktig, og da han bevisst eller ubevisst forteller at han ofte var sulten som barn, legger forfatteren ut et lite spor man kan nøste langs.

Ana fortsetter å si "gosh" og "crap" til historien gjør en vending på side 422.

Da er det bare 90 sider igjen.

Teksten utfordrer i altfor liten grad en mangel i Christians liv som kan forklare behovet for kontroll. Hvorfor denne kontrollen på alt i livet er livsnødvendig for ham, er langt mer interessant enn hvordan han utøver kontroll.

Uten fortellerstemme

Ana refererer stadig til "min indre gudinne". Henne skulle vi kanskje hørt mer til. Da ville denne boken hatt en fortellerstemme.

Ana har en uvane med å bite seg i underleppen når hun er usikker. Dette tenner Christian Grey, og når han er tent, får det konsekvenser.

 Ana er også tillagt andre uvaner som får store konsekvenser for leseren. Hun overforteller.

Når det har vært en lang replikkveksling av mer eller mindre troverdige setninger slengt ut over et laken i silke, får forfatteren, EL James, plutselig behov for å forklare hva som skjedde samt la Ana tenke det samme i kursiverte setninger. Anas go´blunking til leseren er plagsom.

Dødssynd

Forfattere forsøker å få frem brytninger og konflikter i teksten, ikke i ekstra forklaringer til leseren. EL James stoler ikke på leseren sin, og det er en dødssynd. Hun stoler heller ikke på teksten sin. Det er også en dødssynd, men lettere å forstå når den er slik en mengde med likegyldighet.

Hva er det lov å forvente av en erotisk underholdningsbok? Jeg forventer drama. Våre hjemlige seriedronninger benytter seg av raske sceneskifter, overraskelser og får sine historier til å gå opp.

Jeg forventer karakterer man kan føle med og rundt. Det finnes ikke.

Flatt

Jeg forventer erotikk, at forfatteren vil formidle seksualitet ut over at bølger slår inn over land og prøve å hisse leseren opp og ned.

Seksualiteten i dette verket er refererende og flat. Selv ikke med klyper, pisk, kors, kjetting og smertekontroll evner EL James å sjokkere, fenge eller underholde.

Det er nok der den største prestasjonen ligger.