Den lavmælte soldaten

Les flere intervjuer i serien "En verden i endring":

- Europa er en katedral hvor taket faller ned

Folkhemmets forsvarer

Facebook Girl tror fortsatt på revolusjonen

Generalmajor Robert Mood mener at det militære bør ha en tydeligere stemme i offentligheten, både nasjonalt og internasjonalt. Mest for å minne om at militære løsninger alltid, alltid må være siste utvei.

Fraværende

Norske soldater er utstasjonert mange steder i verden, og selv om de har sett og erfart mye, er deres stemme fraværende. Og hva med FNs rolle – er Sikkerhetsrådet et sterkt nok verktøy i en verden med nye stormakter?

For en del politikere i vår verden kan bruk av militær kraft virke fristende. Det viser handlekraft og muskler. Men hva militære løsninger egentlig består av, hvilken pris det har, hvilke følger det får – det vet det militære best. Det er ingen quick fix.

- Man utløser en dynamikk man ikke vet hvor ender, fastslår Robert Mood, den norske generalmajoren som siden april har vært sjef for FNs observatørstyrker i Syria. Et oppdrag så krevende og farlig at styrkene 16. juni bestemte seg for å holde seg i ro. Det ble for farlig for dem å bevege seg utendørs.

Ikke hjemme siden april

Robert Mood har ikke vært hjemme i Norge siden april i år. Vi treffer ham i Genève, på et lite mellomstopp, etter at Mood har vært i Sikkerhetsrådet i FN i New York for å rapportere om hvordan situasjonen utvikler seg i Syria. Vi spiser frokost sammen i toppetasjen på Hotel Cornavin, og generalmajoren bruker servietten til å tegne og fortelle om et eksempel på en vanlig situasjon de går inn i.

- På denne siden her er det en bygning med regjeringsstyrker, sier han og tegner et hus.

- Der er vi inne, til stede og snakker med soldatene, prøver å roe det litt. Så går vi, jeg og noen andre observatører over gaten her, til bygningen på den andre siden, forklarer han videre.

- Den bygningen vet vi ikke helt hva rommer. Der er opprørsstyrker, kanskje en hysterisk folkemengde, kanskje familie som nettopp har mistet noen i en trefning, det kan være infiltratører, snikskyttere – vi vet ikke. Vi vet bare at det er veldig uoversiktlig.

- Hva tenker og føler du når du krysser den gaten, med garantert mange geværmunninger rettet mot kroppen din?

- Vi er beskyttet av tre ting: vår egen tilstedeværelse, det at vi representerer verdenssamfunnet, og mest – vi er beskyttet fordi vi er ubevæpnet. Og så er vi enormt fokusert, så fokuserte at vi ikke er redde. Ikke sånn arrogant "ikke-redde", bare veldig fokuserte.

- Hvis du døde av en trefning der, i denne gaten i en fremmed by i Syria, tenker du ikke i det hele tatt at det ville være å dø for en sak som ikke angår deg eller oss?

- Nei, svarer Robert Mood, svært alvorlig og kontant.

- Det er et element av en rotfestet idealisme hos alle soldater, bak det profesjonelle. Det er en bevissthet om at dette handler om menneskeverd, om menneskerettigheter. Og at vi fra rike overflodssamfunn kan gjøre noe mer enn å putte en 50-lapp på en eller annen bøsse hver gang det er en TV-aksjon. Disse verdiene er det verd å ta en risiko for. Dette ligger i bunnen, sier Mood.

Vanlig norsk barndom

Det er på alle måter langt fra de stille småbygatene i Kragerø, der Robert Mood vokste opp, til gatene og smugene i Homs, Damaskus eller Deràa. Langt i vei. Langt i tid. Mood hadde en sunn og vanlig norsk barndom. Faren var i perioder varaordfører i byen, fra Arbeiderpartiet. Robert Mood var unggutt og opptatt av sjø, seiling, jakt og fiske og fikk lov å ferdes nokså fritt.

- Det var litt tilfeldig at jeg valgte Forsvaret. Det virket som et fornuftig alternativ for utdanning da jeg var ferdig med grunnskolen. Siden ble det bare slik, smiler han.

Verden var annerledes i 1977 da Mood begynte på befalsskolen. Soldatutrustningen var også annerledes.

- Da man begynte i militæret den gangen, fikk man børse, ryggsekk og spade. Det var det.

- Spade?

- Spaden er viktig nok. Den bruker vi til å grave i snøen med eller grave i bakken med. Sjansen for å overleve et artilleriangrep hvis du har et lite hull i bakken å gjemme deg i, øker med 80 prosent. Men poenget er at den gang kostet utstyret til en soldat kanskje en tusenlapp. I dag, med flammehemmende bekledning, fancy siktemidler, digital radio, beskyttende utstyr, håndholdt datamaskin også videre – hver soldat koster sikkert hundre ganger så mye. Vi kunne ikke hatt en folkearmé i dag, som vi hadde den gang.

Profesjonalisering

Generalmajor Mood mener profesjonaliseringen av norsk forsvar er riktig. Men det er lite, og Mood, som nå er viden kjent for å gi veldig rolige og tydelige beskjeder, skal en gang ha uttalt at vårt lands militære er i stand til å forsvare oss på en strekning som utgjør distansen fra Sinsenkrysset til Røa.

Verden er blitt mer komplisert enn i den kalde krigens dager. Da var det to fronter. I dag vokser nye stormakter frem, ekstremisme truer mange samfunn, fattigdom skaper stadig nye konflikter, og de store omveltningene i Midtøsten kan se ut til å ha skapt et maktvakuum mange kan være interessert i å kuppe.

- Finnes det noen sjanse for at Assad fortsatt kan ha makt i Syria, bo i landet eller i det hele tatt overleve dette?

- Det veldig viktig i slike tilfeller som i Syrias at man ikke fjerner hele statsapparatet. Da forsvinner infrastruktur og orden, samfunnet kollapser. Det skjedde i Irak, og det har satt utviklingen der tilbake. I Syria bør man få til en løsning som omfatter det nåværende regimet på en eller annen måte – man bør ha det som utgangspunkt, i hvert fall i en overgangsfase.

Overgår det meste

Mood har vært i verdens mørkeste rom før. Stasjonert ute i Libanon og Kosovo. Og han har vært mye i Irak, Afghanistan og Sudan. Mange ganger i Midtøsten. Han lærte mye av oppholdet i Libanon, men rystelsene i Syria, av døde, blodige barn i gatene, mener han overgår selv massegravene på Balkan i smerte og brutalitet.

- Mange mennesker i det norske forsvaret har vært mye ute i verden, sett og erfart, men stemmen fra det militære er nesten fraværende i norsk debatt. Er dere et samfunn ved siden av samfunnet?

- Vi burde vært tydeligere til stede. For eksempel i den norske innvandringsdebatten, der hadde vi hatt en del å lære bort.

- Å?

- Norske soldater lærer seg en ydmykhet overfor andre kulturer og religioner.

- Man kunne jo tenke seg at alt det skremmende og truende soldater ser ute i verden, at noe fra den sfæren vil de absolutt ikke ha i nærheten av egne hjem?

- Tvert imot. Vi vet at islam ikke er problematisk. Ekstremisme er problematisk. Jeg har selv mange muslimske venner, og de er opptatt å gjøre sin plikt overfor storsamfunnet, betale sin skatt, arbeide, ta vare på sine gamle – de er mye mer opptatt av dette enn mange av mine norske venner, helt vanlige folk, smiler han stille.

- Hva betyr norsk identitet for deg? Og hva føler du "en nordmann" er i utlandet?

- En del av vår styrke er at vi sees på som ufarlige. Vi oppfattes å være uten noen form for stormaktsinteresser. Vi oppfattes ofte også som noe naive, hvilket mange synes er helt ok.

- Hvem er den norske soldaten, da, i 2012? Er det ikke bare spenningssøkende bygdegutter med ingenting annet å finne på?

- De som søker seg til militæret nå, er et godt tverrsnitt av norsk befolkning. Noen er i utgangspunktet eventyrlystne, men slik motivasjon forsvinner fort. Jeg mener at soldatene vi sender ut i verden er idealister. At de søker en mening utover det de kanskje finner hjemme, med reality-serier, hvilke kjendiser som har sex med hvem og slike trivialiteter.

- Jeg opplever at den norske debatten er vel kriseorientert når det gjelder oss. Jeg hadde ønsket meg mer debatt om hvorfor vi er der vi er, og hva vi lykkes med sett opp mot langsiktige mål. Denne debatten, om saken er verd unge liv, om vi lykkes eller ei, er veldig viktig for Norge som nasjon og for oss som reiser ut. Det føles ofte ubehagelig å høre kritikk mot vår tilstedeværelse når du er ute på oppdrag, men likegyldighet ville vært tragisk. Vi har et stort, moralsk ansvar for å ta vare på disse unge guttene og jentene på alle måter, før og etter, når vi låner dem til bruk i internasjonal tjeneste. Noen av dem ser og opplever ting som skader dem eller merker dem for livet.

Kone og sønn hjemme

I skrivende stund ser det ut som vinden kanskje kan snu i Syria. Russland skal revurdere sin støtte, flere aktører deserterer, Assad skal være enig med Kofi Annan i at man nå skal jobbe mer politisk for å få fred i landet, men hva dette siste betyr, vet jo ingen helt ennå. Assad har vært enig med FN før. 18. juli skal det stemmes over et nytt mandat i Sikkerhetsrådet. Det kan nå se ut som observatørstyrken blir mindre og at mandatet får en mer politisk funksjon. Da får det også en politisk ledelse. Robert Mood kommenterer ikke hva han vil gjøre. Men han har en kone hjemme i Norge og en sønn på tre år. Og apropos det – man behøver ikke være ute i den store verden for store farer. Konen til Mood var en av dem som tilfeldig hadde fri fra sin jobb i regjeringskvartalet 22. juli i fjor sommer. Normalt ville hun gått forbi presis da bomben gikk av.

- Hva blir FNs rolle i fremtidens konflikter – mister de makt parallelt med nye stormakter som vokser seg sterkere og sterkere?

- FNs sikkerhetsråd representerer situasjonen i verden etter at seierherrene i 1945 startet prosessen med gjenoppbygging og stabilisering. Rådet representerer ikke dagens globale realiteter. I fremtiden vil kampen om ressurser seile opp som den store konfliktlinjen, slik jeg ser det. Kampen om ferskvann og tilgang til andre naturressurser kan fort bli gnisten som utløser krig og konflikt i flere regioner. Inntil FNs grunnleggende strukturer redefineres i tråd med dagens maktforhold og tyngdepunkter, tror jeg FN gradvis vil bli mindre og mindre viktig.

- Føler du at vi som er hjemme i Norge får et litt kunstig patriotisk helteforhold til sånne som deg? Gode, kjekke nordmenn som reiser ut for å redde verden?

- Det er alltid en fare for å bli selvgod, og det må vi vokte oss for. Vi er vanlige mennesker med et uvanlig yrke som innebærer at vi har et avklart forhold til eventuelt å måtte ta liv eller gi sitt eget. Mange veteraner som har gjort utrolige ting i kritiske situasjoner, fortjener heltebetegnelsen, men de fleste av oss drar ut for å yte et eget bidrag til noe som er større enn overflodens trivialiteter.

- Navnet ditt, du høres mer ut som en general fra britisk overklasse enn som en kar fra Kragerø?

- Jeg har latt meg fortelle at det er svensk og betyr "mot". Mod med en O opprinnelig, som honnør til en soldat for lenge siden. Får håpe at jeg ikke gjør skam på navnet.