Bølgen for Tom Petty

Konsert

Norwegian Wood, Frognerbadet, Oslo

Tom Petty and The Heartbrakers

Publikum: 8000 (utsolgt)

Karakter: 5 av 6

I hjemlandet USA er Tom Petty en av landets største rockehelter. Det var ingen tilfeldighet at han ble en av The Traveling Wilburys. I Norge har han kun vært èn gang før, for 20 år siden. Han er kanskje ikke like stor som Bruce Springsteen, ikke gjør han så mye av seg heller, men endelig er han her, og det med sitt fantastiske band The Heartbreakers.

De går rett på.

Er du enig med anmelderen? Diskuter i kommentarfeltet under!

 Dette bandet har ikke ett svakt punkt, og det viste de til gangs denne nærmest perfekte kvelden i badet. Er det noe som savnes, måtte det være et større utvalg, kanskje noen andre sanger fra hans utsøkte sangkatalog. Men det vi fikk holder i massevis. Samspillet mellom gitaristene Tom Petty og Mike Campell, de har spilt sammen fra starten, og det merkes.

 Sikkerheten, samspillet, det er som de leser hverandres inneste tanker.

Campbell er der hele tiden, styrer musikken dit den skal, overdriver aldri, men soloene sitter der de skal. Rett til kjernen og han vet eksakt hva som trengs. Den biten kan ikke læres, den er medfødt, eller kan i beste fall tilegnes over tid. Og når Petty og Campell samtaler gjennom gitaren følger man hvert pust, eller mer presist - hver tone med alle sanser i spenn.

Vi må heller ikke glemme de fire andre i bandet, for dette er et kollektiv som nærer energi av hverandre til beste for alle.

Benmont Tench har et finmasket arsenal av virkemidler å ta av, mens motoren i bandet, bassisten Ron Blair og krafttrommisen Steve Ferrone er stødigheten selv.

Sistemann, Scott Thurston er han med krydderet, steelgitar, munnspill, gitar og sang der det trengs. Han tok til og med Roy Orbisons del på ”Handle with care”, og kom fra det med æren intakt.

Dette er et levende band som strekker ut låtene, har nok energi og fingerfølelse til å la en melodi ta dem litt lenger, men innenfor sangens rammer. Der de virkelig slipper taket er i ”It’s good to be king”. Den er nærmest en kontrollert jam. Denne kvelden fikk allsang med ”Free Falling”, reinspikka rock med ”Yer so bad”, hits som ”Refugee” og ”Don’t come around here anymore”, og en drivende cover av Bo Diddley, ”I’m a man”.

Og når det hele avrundes med, og da når stemningen skyene - gode himmel: ”Mary Jane’s last dance” og ”American girl”. Nok en herlig gitarduell mellom Petty og Campell på førstnevnte. Bedre blir det ikke. Tom Petty and The Heartbreakers viste med all tydelighet at alle de som har drømt om at denne gjengen skulle dukke opp på en norsk scene, har blitt bønnhørt og fått sine drømmer oppfylt bedre enn de har kunnet håpe på. For noen sanger. For et band.